Nå lakker det mot slutten og vi er ferdige med utdanning. Igjen. Og vi er snart ferdige med Australia. Igjen. De siste ukene skal vi tilbringe med Mali og Eigil her i Brisbane og outback Australia. Golf, shopping, krokodiller og koalaer står på planen og vi håper det er varmt nok til å få til en siste surfetur også.

Så blir det Norsk sommer, venners bryllup og ny jobb. Vi gleder oss og gruer oss til å dra.

Siden sist har vi som sikkert alle vet kommet oss trygt fra India og tilbake til Brisbane. De tre foerste ukene hadde vi veldig hyggelig besoek av en trivelig gjeng paa sju fra Norge som vi reiste rundt og koste oss med. Det meste gikk som planlagt, inkludert en herlig tur paa Kiana paa Withsundays. Det var fint aa dykke med Paul igjen. Det eneste som ikke gikk som det skulle var telttur til Fraser Island, men vi ble stoppet av tornado-varsel den morgenen vi skulle kjoere ut. Like greit siden tordado og telt nok ikke er saa gode venner. Det ble veldig tomt da gjengen dro, ble vant til aa ha alle rundt oss hele tiden. Plutselig satt vi ensomme tilbake med pensum som maatte leses og oppgaver som maatte skrives.

For min del har dette semesteret blitt litt annerledes. Greide ikke aa bestemme meg for fag (som vanlig) og sjekket ut muligheten for a skrive prosjektoppgave i stedet for to av fire fag. Fikk beskjed om at det egentlig var for sent, men at jeg kunne spoerre om noen ville vaere veileder. Og vips fikk jeg lov til aa vaere med paa et forskningsprosjekt i regi av Queensland Health og jeg faar betalt 20 timer i uka for aa gjoere ferdig studiet. Gruppa skal finne ut av hvordan eldre sjaafoerer kartlegges av lege, ergoterapeut og/eller Queensland Transport for aa finne ut om de kan beholde foererkortet eller ikke. Vi har faatt godkjent etikk-soeknaden saa naa kan vi starte med intervjuer, noe jeg baade gleder og gruer meg til.

Karl sitt semester er ogsaa litt annerledes fordi han tar to fordypningsfag i finans i stedet for de vanlige MBA-fagene. Han blir glad og fornoyd naar han kan sitte med musikk i oerene og regneark foran seg, mens mumler fortsatt litt i skjegget naar han maa skrive myke ‘det finnes ingen riktige svar’ - oppgaver;)

Ellers har hoesten kommet med et kaldt drag i lufta, selv om det fortsatt er like varmt midt paa dagen og buske og genser er bare aa glemme om man skal gaa en liten tur. Gutta er i hvert fall fornoyde med at det gaar letter aa sove om natta, og jeg maa vel nesten si meg enig. Bare gruer meg til aa ta fram soveposen igjen..

Da vi ankom Bangalore om kvelden merket vi fort at tempoet var annerledes enn i fredfulle Kerala. Vårt første møte med Bangalore etter utgangen fra togstasjonen var indisk trafikk. Trafikk vi hadde hørt mye om fra våre indiske venner. Det var en fire-felts vei med syv biler i bredden ispedd mopeder og syklister der det fantes luker og små åpninger i trafikkbildet. Denne veien skulle vi krysse. Første forsøk endte med at inderne våre halte oss tilbake til fortauet etter at vi var halvveis over. For farlig akkurat nå ja. Vi kom oss over med alt pikpakket vårt på andre forsøk. Men trafikken som ved første øyekast virket så rotete viste seg å være svært så effektivt da vi senere satt på mens inderne våre ålet seg gjennom hva som virket som en stillestående trafikkork.

Etter en lang togtur var det godt å komme hjem til Ruben sin familie i det posh’e strøket av Bangalore. Vi fikk møte hans far, hans mor og hans søster. De tok godt imot oss og vi fikk bo i huset deres og ble vartet opp som indere behandler sine gjester. Moren til Sid ville også varte oss opp litt, så vi bodde litt hos henne også. Det var en stor opplevelse å få bo i et indisk hjem sammen med familiene til gutta som vi har blitt kjent med i et annet miljø her i Australia. Ruben er for eksempel glad i en fest mens familiens hans i India er totalt avholdsfolk. Sid har en kjæreste som faren ikke vet om, for han har kanskje en plan om at Sid skal gifte seg med en annen. Arrangerte ekteskap er vanskelig i forstå seg på når man kommer fra Norge.

I Bangalore fikk vi sett tradisjonell indisk dans på et kulturhus og Slumdog Millionaire på kino. Og i Bangalore var det billig. I tillegg var det januarsalg. Det heftigste salget vi så var “Buy 1, get 4 free”. Så vi gikk litt av hektene og kjøpte klær nedsatt med 65% på Nike-butikken, nye Adidas løpesko og Preben kjøpte til og med en tennisracket. Jeg gleder meg til spille tennis med ham i Australia.

Turen vaar til India startet i delstaten Kerala der Karl, Preben og jeg ble hentet av Sid og Ruben paa flyplassen i Cochin. Vi hadde hoert mye som Kerala foer vi kom. Det er en fattig stat, men likevel har de ett av de beste utdanningssystemene. Alle barn gaar paa skole noe som medfoerer at nesten 100% kan lese og skrive. Dette er i sterk konstrast til India som helhet der 65% kan det samme. Mange utdannes videre som leger eller ingenioerer og flytter for eksempel til Midt-Oesten for aa finne jobb. Den stoerste inntektskilden til Kerala er pengene som disse personene sender hjem for aa sikre familien og sin egen pensjonisttilvaerelse. Da vi mellomlandet i Mumbai ble vi fortalt en ting til “Her i India kaller vi det ikke Kerala, vi kaller det Paradis”.

Allerede paa veien fra flyplassen til Cochin by fikk vi virkelig opplevelsen av aa vaere i et annet land. Luktene, trafikken, menneskene og ikke minst maten. Vi spiste frokost paa noe som i vaare oyne saa ganske slitent ut, men som vi naa synes er akkurat saann som det skal vaere. Sid og Ruben soerget for at maten ikke var saa sterk og for at vi fikk gaffel. Det med krydderet var greit, men gaffel ville vi jo ikke ha. Naar alle andre spiste med hendene ville vi ogsaa. Vi fomlet enn del i begynnelsen, men naa gaar det helt automatisk. Det er verdt et forsoek aa spise middag med med hendene (helst bare hoyre), det gir en ekstra tilskudd til smaksopplevelsen at man ogsaa kjenner paa maten foer man spiser den.

Litt senere den foerste dagen hentet vi Elias paa flyplassen, et gutt fra Colombia som vi ogsaa studerer med i Brisbane. Vi bodde i et privat hjem som leier ut rom. Huset laa like ved vannkanten paa en bitteliten groenn og idyllisk oy. Dagen etter kjorte vi til Allepey der onkelen til Ruben guidet oss en flott husbaat som skulle vaere hjemmet vaart de neste 24 timene. The Backwaters i Kerala viste seg aa vaere helt utrolig vakkert. Groent og frodig saa langt oyet kunne se uansett om vi var paa innsjoen, i elvene eller en av de bittesmaa smugene. Og overalt bodde det folk i vannkanten som drev med sitt. Vi tok mange bilder og jeg haaper vi faar lagt ut noen.

Vel tilbake nesten morgen satte vi nesen mot Munnar som ligger oppe i fjellene. Hotellet var et gammelt klubbhus fra den engelske kolonitiden og alt var som det alltid hadde vaert med tunge skinnmoebler,  golfbane, eget rom for kortspill og en bar der bare menn fikk komme inn. Omraadet der er kjent for plantasjene sine og vi fikk sett hvordan de dyrker te, sukker og pepper - en laererik opplevelse for tre normenn som kun har sett de faerdige produktene i butikkhylla. Den siste natten i Kerala hadde vi i Cochin igjen og vi var klare for aa dra til Bengaluru som er hjembyen til baade Sid og Ruben.

 Ida og Karl

 Naa har vi snart vaert her ei uke og byen har gitt mye mer enn vi hadde forventet. Den foerst dagen brukte vi i den fobudte by etter aa ha blitt lurt trill rundt av en gjeng ricshaw-kjoerere. Vi fant oss en guide (eller han fant vel egentlig oss) som fortalte oss baade litt om historien til omraadet og om hva alle dragene, tegnene og formene betyr. Hoydepunktet paa turen vaar var likevel dagen vi dro paa den kinesiske mur. Himmelen var blaa, solen skinte og det hadde kommet nysnoe paa natten. Det var mur saa langt oyet kunne se og enda litt til. Hvis noen av dere noen gang faar sjansen er det absolutt verdt det! Vi er ogsaa heldige med aarstiden, det er ganske kaldt..men nesten ikke vestlige turister. Dagen etter dro vi opp for aa se paa OL-anleggene. The birdsnest og the water cube saa like storslaatte ut som paa TV. Vi bestemste oss for aa gaa inn paa stadion som viste seg aa vaere full av kinesiske turister. Vi var de eneste vestlige, og ble like store turistatraksjoner som OL-maskottene. Det kom kineser etter kineser etter kineser som ville ta bilde sammen med oss. Det var litt morsomt i begynnelsen men ble litt mye i lengden;) Vi har ogsaa gjort mye mye mer, men skal paa et kung fu - show som begynner om 20 min.

Vi sees plutselig i Norge!!

 Ida og Karl

Vi har ingen plan. Vi har en bobil og kan kjoere hvor vi vil og spise naar vi vil osv. Det foerte idag til at vi kjoerte forbi en bro og bestemte oss for aa snu for en naermere kikk paa broen. Det foerte igjen til at vi hoppet av broen med hodet foerst ned i elva over 40 meter nede i dalen. Med strikk rundt beina. Preben var kjekkas siden han hadde gjort det foer og fant sporenstreks fram $165 og Magni og Preben hoppet som om de ikke hadde gjort annet i livet. Nydelige svalestup. Ida og jeg hadde mer nerver og vegret oss langt og lenge foer vi bestemte oss for aa hoppe tandem. Vi innroemmer at det ikke var verdt $165 men det var absolutt verdt aa hoppe. Og spesielt moro var det ogsaa at broen vi hoppet fra var broen der kommersiell strikkhopping startet i 1980.

Vi blir i New Zealand fram til 5. desember og kan derfor ikke bli kontaktet paa telefon men sjekker kanskje e-post en gang iblant naar vi er innom byer. Planene for resten av turen er taakete men vi har vinsmaking og rafting i tankene.

På grunn av rot med sending av papirer i forbindelse med visumsøknadene våre til India, blir det ikke noe tur til India. Hvert teammedlem har fått en 15,000 kroners flybillett av universitetet vårt men på grunn av administrasjonsrot får vi ikke visum i tide og drar derfor ikke til India likevel. Skuffa nå.

Ahmedabad er en by vest i India hvor det bor like mange mennesker som i Norge. Jeg har fått høre at selv durkdrevne Indere sliter med varmen i Ahmedabad og Google forteller meg at det for øyeblikket er rundt 35 grader der. Jeg mistenker at det kan bli klamt siden jeg kjøpte meg den billigste dressen jeg fant her i Brisbane. Den har ikke akkurat pustende materiale…

Indian Institute of Management Ahmedabad (IIMA) er ifølge de Inderne jeg har snakket med blant Indias mest prestisjefylte skoler og en undersøkelse av internasjonalt anerkjente businessuniversiteter gjort av “The Economist” viste at IIMA var “The Toughest Business School To Get Into”. Til MBA-programmet deres søker rundt 130,000 håpefulle studenter hvert år, hvorav 250 får tilbud om plass.

Teamet jeg er en del av består av en Indisk jente og to Australske karer. Vi skal bo i studentboliger på campus i India og i løpet av Confluence skal vi delta i rundt 10 forskjellige konkurranser og høre en rekke foredrag av sjefene for noen av de største selskapene i Asia. Konkurransene strekker seg fra live trading på den Indiske børsen med ekte penger, til planlegging av oppstart av nye selskap. I tillegg til sjefene for de største organisasjonene i Asia, kommer foredragsholderne blant annet fra Kellogg School of Management, MIT, og London School of Economics. Disse skolene og flere av “Ivy League” skolene i USA pleier også å sende team til Confluence, så konkurransen er hard.

Kvalifiseringsrunden som vi har vært igjennom (og selvsagt kommet godt ut av siden vi skal til India) har gått ut på å få høyest mulig aksjepris for selskapet vårt i en simulering av den virkelige verden. Et veldig spennende spill hvor ting som prisstrategi og markedsføring bestemmer etterspørselen etter varene dine og ting som gjeld/egenkapital bestemmer kredittvurdering med tilhørende rente. Hvis det høres spennende ut, går det an å spille en test-versjon av spillet online på industrymasters.com.

Så til alle trofaste (?) lesere av KarlKleive.com, kryss fingrene for at vi vinner Confluence! Eller i hvert fall kommer på topp 3. Eller i hvert fall at vi ikke blir slått av teamet fra Harvard. Eller ikke blir slått av alle.

For mer info om konkurransen, se iima-confluence.com.